Ønsker nye og gamle hagevenner i fin vår og sommer i sonen Hagen .Det er så spennend

e om våren synes jeg hva som lever, og hva som ikke kommer mer .Og jeg er veldig spent på hva som skjuler seg i her,

Vi skriver 6 mai og fyrer i ovnen for ikke å fryse. For en uke siden kunne vi gå i shorts og t-skjorte i 20 pluss , men det var da og ikke nå. I går lavet snøen ned . I slutten av mars var det tilnærmet sommer mens april ble kald. Det er jammen et merkelig land vi bor i .
Kom mai du skjønne milde kan døpes om til Kom mai med kalde vinde….
Til og med bikkja trygler om å få komme inn igjen og legger seg langflat ved peisen.
Om en drøy uke skal vi igjen feire 17 mai .

Bjørka strever med å sprette ut . Det ser ut til at det skal bli vanskelig med grønt løv til nasjonaldagen vår , men heldigvis forsvant isen på Harestuvannet i tide .

Vi håper i det lengste at våren og mai du skjønne milde skal innfinne seg i god tid før 17 mai.

Ha en fin vårmåned !

”Breivik-saken -. En advarsel

Terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøye ryster de fleste av oss. Uskyldige mennesker ble drept med kaldt blod. Vi må be og håpe at dette ikke skjer igjen.
Samtidig er det ikke tvil om at hendelsene er en alvorlig vekker. Ukritisk innvandringspolitikk har ført til at det bl.a. i deler Oslo nå er muslimsk flertall.
Er ikke det bra da,, i vårt såkalte flerkulturelle Norge, som venstresiden har ”presset fram” med sin politikk?
Nei, det er ikke bra.
Norge er tuftet på en grunnlov hvor kristendommen er basis. Islam er på en annen klode både når det gjelder menneskesyn, statsstyre og lovgivning.

Vi har ikke noe negativt å si om den enkelte borger i Norge som kaller seg muslim. De er sikkert like gode feiere og drosjesjåfører som alle andre. Men vi har betydelige innvendinger mot Islams doktriner som uten tvil strider mot FN`s menneskerettigheter, synet på enkeltmenneskets frihet, kvinner og menns egenverdighet og statens rolle.

Borgelig framgang
Vi ser nå en framgang av ”borgelige synspunkter” på bekostning av venstresiden. Det undrer oss ikke. Det er urovekkende at venstresidens statsledere er villig til å ”selge den norske folkesjelen” ved å åpne for invadering av Islamismen i Norge.

Det er lov å være NORSK
Til slutt:
Det må være lov, selv i disser ulvetider, å være Norsk i sin sjel og politikk uten at Sv.er og dess like skal komme drassende med sine anklager om at vi ikke er ”tolerante”.
Det er ingen skam å være stolt av Norges historie og kristne kulturarv. Heller ikke å forfekte dette.”

Roa 4 mai 2012

Kurt Vidar Lehre

Jeg blir så glad av innleggene til Gunder Thoresen og Harald Johnsen. Eneste fornuftige er Åslinjealternativet. 4-felts motorveg blir jo bygget for å passere Hadeland, og det gjør den best over åsen – strake vegen fra Brovold til Lygna. Utbedring av nåværende rv4 til en trafikksikker lokalveg er det vi trenger i Viggadalen. Sikkert mye billigere også uten erstatning for hus og matjord, for ikke å snakke om tuneller og utvidelsen av Jarenbrua.
Anne-Mari Bakken

Med en av mine favorittfugler ,ønsker jeg dere en fin søndag/uke ,
Har og et ønske om at dere som overskrift på bildene dere legger ut, bruker navnet på blomsten / busken/ planten osv .Håper der forsetter og legge ut slik at denne Hagesonen kan fortsette og blomstre ….Kos dere …

Rettsaken mot massemorderen er i gang. Det er grusomt å høre hans detaljerte skildringer av hvordan han systematisk tok livet av 69 mennesker på Utøya og 8 mennesker i Regjeringskvartalet. Om han blir funnet tilregnelig eller ikke så kan det ikke herske tvil om at han aldri må få sjansen til å komme tilbake til samfunnet. Vi må være trygge på at våre barn og barnebarn aldri skal kunne oppleve noe tilsvarende av det som utspant seg den 22 juli i fjor. Jeg har spurt meg selv mange ganger om hva som kan drive et menneske til slike ufattelige gjerninger. Jeg klarer ikke å finne noe svar !
At det skal finnes mennesker som sympatiserer med hans holdninger er uforståelig . Dette må vi alle som en ta fullstendig avstand fra.
Når rettsaken er over bør vi snarest mulig komme tilbake til hverdagen . Massemorderen har tilstått handlingene , men angrer ingen ting . Hans uttalelser i retten om at eneste rettferdige dom er dødsdom eller frifinnelse. Han ønsker kanskje å dø som martyr for å forherlige seg selv ? Frifunnet blir han uansett ikke.
Da blir resultatet at staten Norge må sørge for at han får sone resten av livet sitt i en psykiatrisk institusjon eller i fengsel med forvaring. Jeg tror ingen vil sørge den dagen han tar farvel for godt.

Furumo Holdeplass er nå historie. Den ble stengt 16 april og området er nå anleggsområde. Det er full aktivitet i området som i løpet av året skal bli ny stasjon/holdeplass for hele Harestua. Det er litt av en jobb som skal gjøres før holdeplassen vil fremstå som en ny og moderne stasjon. Når den står ferdig før jul og skal overta for gamle ærverdige Harestua stasjon og Furumo stoppested vil den fremstå som det fineste og mest moderne stasjonsområde vi har på Gjøvikbanen. Ny vei , parkeringsplasser , snuplass for buss og varmestue . Nye gangveier og sykkelstier , underganger osv. Flott blir det , men vi som har sognet til den gamle stasjonen får lang vei til den nye stasjonen. Eldre folk som ikke lenger er så mobile må kjøres . Alternativet er at de ikke lenger blir i stand til å ta toget. Vi gleder oss likevel til opprustningen . Noe som tyder på at Gjøvikbanen fortsatt vil bestå .

Det mangler rundt 4000 førskolelærere i barnehagene i Norge. Det er et stort behov for å rekruttere flere førskolelærere.
Barnehager som ikke klarer å rekruttere førskolelærere, får ofte dispensasjon fra utdanningskravet i barnehageloven. Dette har vært situasjonen i mange år. Det er mange årsaker til mangelen på førskolelærere, men førskolelærerne selv svarer at lønn og bedre fagmiljø for utvikling er viktig for at de skal fortsette å jobbe i barnehagen.
I følge tall hentet fra KOSTRA har antall dispensasjoner fra kravet om godkjent førskolelærerutdanning økt mye i Jevnaker kommune. I 2009 var tallet 3. I 2010 var tallet 9.
Det har i samme periode vært en stor økning av antall dispensasjoner i Oppland, mens det i Hedemark og Buskerud har vært en nedgang.

Utdanningsforbundet Jevnaker har kommet med følgende innspill til planen for å rekruttere og beholde førskolelærere i barnehagene.

1. Godt arbeidsmiljø
Mindre barnegrupper.
Mulighet for god kvalitet

2. Etterutdanning
Jevnaker kommune bør tilby førskolelærere etterutdanning hvert 5.år.

3. Tilbud om barnehageplass for førskolelærere

4. Støtte til utdanning
Lage støtteordninger for å hjelpe de som ønsker å ta førskolelærerutdanning.

5. Øke lønn for pedagogiske ledere
Jevnaker kommune ligger langt under de fleste kommuner når det gjelder lønn for jobben som pedagogisk leder Dette er ikke et konkurransefortrinn. Lønna må økes betraktelig.
6. Lønnsmessig uttelling for videreutdanning
Dette gjelder både for utdanning som er tatt og Jevnaker kommune har nytt godt av i mange år allerede, og utdanning som tas i framtida.

7. Arbeidsplasser i barnehagene
Mange pedagoger i barnehagene har ingen skjermet arbeidsplass. Å kunne trekke seg tilbake og utføre for – og etterarbeid på arbeidsplassen vil være en forbedring.

8. Tilrettelegging av arbeidsplassen for voksne.
Det er viktig for de ansatte at barnehagene tilrettelegges slik at belastningsskader ikke oppstår.

9. Rekrutteringskampanje rettet mot ungdomsskoleelever

Tiltakene er ikke satt opp i prioritert rekkefølge.

Det haster med å få besatt ledige førskolelærerstillinger, og gjøre som kommunen har ønsket, nemlig ”Tidlig innsats”. Tidlig innsats handler om kvalitet til de minste.

Resolusjon ved Utdanningsforbundet Jevnakers årsmøte 27.mars 2012

Eyvor Jahren
Leder og HTV for Utdanningsforbundet Jevnaker

Rettsaken er i gang. Over hele landet er fornærmede, etterlatte og pårørende samlet for å følge med fra Oslo. Marte er i rettsalen i Drammen, sammen med sin far. Jeg er hjemme. Radioen har stått på siden morgenen. Jeg slår på tv’n og følger med fra sofaen. Er klar for den første dagen av rettsaken mot han som ødela så mye for så mange. Nå er det klart for oppgjørets tid.

Jeg har lest tiltalebeslutnigen tidligere og vet hva som kommer. Likevel er det voldsomt. Jeg er ikke forbredt på de massive følelsene som nesten slår meg overende. På den ene siden vil jeg høre, på den andre siden gjør det hele så utrolig vondt. Jeg følger NRK mens kroppen kjennes ut som den skal eksplodere. Plutselig er jeg tilbake til 22/7. Jeg husker redsel, maktesløshet, og sorg. Den ekstreme gleden når jeg får vite av Marte lever. Marerittet vi våkner til den 23 juli. Meldingen om 77 døde i Oslo og på Utøya. Et politisk attentat og massakre.

Mens bildet av Anders Behring Breivik fyller skjermen, kommer minnene fra 22. juli. Minnes hvordan jeg i sjokk begynner å ringe. Broren min, ei god venninde, mamma og pappa. Så er det mørkt. I dag vet jeg ikke hva jeg sa til dem. Husker bare at jeg knekker sammen over et gjerde i ei gate i Leirwik på Shetland. Det regner litt tror jeg. Ei dame kommer gående og spør om jeg trenger hjelp. – Har du hørt om terroren i Norge, spør jeg? Det har hun. Jeg forteller at en person har skutt mange mennesker på Utøya og at jeg ikke får kontakt med datteren min, som er der ute. Hun spør om jeg er alene. Nei, sier jeg og tenker at nå tror hun vel at jeg bryter helt sammen. Ta det med ro sier jeg.Mannen min Johannes er inne. Jeg skal inn til han nå. Hun klemmer meg og følger meg inn. Inn, der uvissheten skal råde i flere timer enda. 

Alt dette kommer tilbake mens jeg sitter i sofaen 8 måneder etter. Det kjennes som om jeg revner innvendig. Følelsene er som glødende lava. De sprer seg ut fra en hissig ball i magen. Jeg må ut. Jeg må ut. Jeg må bare virkelig ut! 

Jeg tar på meg joggeskoa. Kobler høretelefonene til mobilen. Setter på radioen. Går, går og går. Fort, men i dag kan det ikke bli ikke fort nok. Lytter til stemmen til aktor Inga Bejer Engh, ispedd stemmen og forklaringen fra NRKs journalist.

Jeg lar meg imponere av aktor som klarer dette. 77 drap skal beskrives i all sin grusomhet. Skader skal redgjøres for, på jussens nakne språk. 62 minutter tar det. 62 minutter med rå, naken og brutal fakta. Jussen trenger ikke følelser. Vi har mer enn nok med våre egne.

De grunnleggende pilarene med markedsliberalisme, er at alt skal privatiseres og offentlige eiendommer skal selges billig til spekulanter! Alt handler om å skape et marked. For å nå dette målet anvendes brukerundersøkelser, konsulenter (betalt av det offentlig), kommersielle medier, lobbyister, og selvsagt markedsorienterte politiske partier som pressgrupper. Videre er det skattebetalerne som skal betale for å utvikle dette systemet, og hvor stadig større andel av skatteinntektene viser seg å gå til private utbytter fremfor på samfunnsfellesskapet. Et system som over tid forverrer den offentlige økonomien og mulighetene til å utvikle velferdssamfunnet i tråd med den generelle samfunnsutviklingen.
All erfaring fra markedsliberalistiske land, er at når helsetjenestene går fra demokratisk forvaltning over til markedsliberalistisk privat styring – slik som foretaksmodellen i praksis er – så er det første steg på veien til helt og holdent/ delvis private helsetjenester.
Ovennevnte politiske valg – og innføring av et helsemarked – har skapt et todelt helsemarked. Et marked for de med økonomi til helseforsikringer/ eller økonomi til å komme først i helsekøen, og et tilbud for dem som ikke har økonomi til kjøpe seg frem i køen. I helsemarkedet heter ikke en pasient lengre enn pasient – men kalles nå for «ordrereserve». Kan sosialdemokratiet leve med denne utviklingen?

Hvorfor er det blitt slik? Det skyldes i all hovedsak to forhold;
Det ene er regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien (NPM), dvs vår tids markedsliberalistiske system. Et system hvor etikk, moral, menneskeverd og likeverd-tankegangen erstattes med et system med utsiling av «lønnsomme» og «ulønnsomme» tjenester. Innen for helse handler det om «lønnsomme pasienter» og «ulønnsomme pasienter». De «lønnsomme» pasientene kanaliseres gradvis mot det private helsetilbudet, mens de «ulønnsomme» pasientene forblir det offentliges ansvar. Dette er i praksis å innføre et slags kastesystem på helsetjenester. Hvem NPM-filosofien har vært lønnsom for – er et betimelig spørsmål å stille i denne sammenheng! Det er neppe majoriteten av befolkningen!

Det andre forholdet er, at med «AS-ifiseringen» så settes demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser helt eller delvis ute av spill. Styringen og kontrollen av helseforetakene har politikerne i praksis overlatt til privatpersoner som har «de riktige markedsliberalistiske holdningene» i foretakene og AS-ene! Disse privatpersonene (helsebaronene) styrer foretakene AS-ene helt uten forankring i befolkningen og politiske (demokratiske) vedtak. Styrenes viktigste oppgave synes å være å sile ut nettopp hva som er lønnsomt og hva som ikke er lønnsomt, og fordele disse tjenestene. Funksjonsdelingene i Sykehuset innlandet HF i 2006-2007 var/er et slikt resultat. Et system som betyr at enkelte sykehus fikk hovedvekt av ulønnsomme pasientene med dertil økonomisk dårlig resultat, mens andre sykehus fikk hovedvekt av lønnsomme pasienter.

Hovedproblemet i dag er at sykehusene drives med et uverdig demokratisk underskudd. De såkalte «folkevalgte» representantene, som er oppnevnt i helseforetakenes styrer, oppleves å ha blitt en type gisler for utøvende administrativ helsepolitikk i foretakene. Hva og hvem representerer disse personene? I styrene er det slik at kreves det 100 % lojalitet (ellers blir man byttet ut). Problemet er at de såkalte «folkevalgte» er i stort mindretall!
Et annet problem er at hva slags styrer har vi egentlig i dag? Nylig ble en sentral leder fra helseregion vest hentet inn som styreleder i et helseforetak i helseregion øst. Er vi i ferd med å utvikle et system med et slags «helsebaroni»? Denne form for styreutnevnelser er neppe sunt for utviklingen av landets helsepolitikk, og kan vel best betegnes som en form for «innavl».

I perioden 2002 til 2007, ble det gjennomført en sykehusaksjon i Hedmark og Oppland. Den medførte at sykehusledelsen måtte gjøre mange retretter i forhold til funksjonsdelinger mv, og «helsebaroenes» drøm om et stort felles sykehus for Hedmark og Oppland ble lagt på is. Demokratiet fungerte – tross helsebaronenes og politikernes forsøk på det motsatte!

Styret i Sykehuset innlandet HF har i disse dager sendt ut et høringsdokument strategidokumentet 2025. På nytt ser vi at styret vil gå innfor et nytt storsykehus lokalisert til Moelv-regionen. Hvor er disse beslutningene forankret samfunns politisk og faglig?
Den gangen dagens sykehusstruktur ble lagt, utgjorde sykehusene en viktig del av forsvars- og beredskapsstrategien i Norge. I tillegg var sykehusene støttet av forsvarets sanitetsavdelinger der det var militærforlegninger. I dag er flere forsvarsanlegg nedlagt, og dermed flere av forsvarets sanitetsavdelinger. Til en hvis grad har distrikts medisinske sentere erstattet disse. Men med de store geografiske avstandene som er i Hedmark og Oppland, er det neppe tilrådelig å etablere bare et stort sykehus for begge fylkene.

En av begrunnelsene for å etablere et storsykehus, er at man trenger «et stort og godt fagmiljø». Er det noen som seriøst tror at de personene i storbyene som har tegnet helseforsikringer/ har god økonomi finner seg i å få 20 – 30 minutters lengre reiseavstander til nærmeste sykehus – med tilhørende økt helserisiko? Neppe! Min spådom er at dersom de offentlige sykehusene i de store byene i Hedmark og Oppland legges ned, vil det legge grunnlaget/ skape press for etablering av flere private sykehus – noe man kan anta at «helsebaronene» har kalkulert med for å skape mer marked på helsetjenester. Et annet spørsmål er hvorvidt dagens fagekspertise på sykehusene vil pendle/ flytte til Moelv. Er det attraktivt nok? Min spådom er ved eventuell etablering av private by-sykehus, vil trolig den faglige ekspertisen søke seg dit fremfor å pendle til et storsykehus på Moelv-regionen.

Trenger man et et stort og godt fagmiljø dvs et spesialsykehus – så kan løsningen være å bygge det – ikke ødelegge den etablerte sykehusstrukturen!

Økonomi vil jo være det store spørsmålet om man velger å bygge et stort sentralsykehus for Hedmark og Oppland. Det gjelder også økonomi til infrastrukturen (herunder trafikkmengden som et storsykehus vil fremtvinge). Disse pengene finnes ikke i dag! Og dagens markedsbaserte sykehusøkonomi har mange fellestrekk med den økonomien som mange EU-land har utviklet i den forstand at det går meget dårlig. Vil det ikke av den grunn være mer fornuftig å bruke penger på moderne utstyr i sykehusene, fremfor på ny bygningsmasse? Nytt storsykehus må også ha nytt utstyr – i tillegg til store bygge kostnader.
Et annet spørsmål er hvor mange av dagens pasienter på sykehusene trenger den spesialiserte behandlingen som det snakkes om som grunnlag for at man vil etablere i «ett stort fagmiljø»? Vil det ikke være mer pasient- og samfunnslønnsomt å fortsette å sende disse pasientene til Oslo eller andre steder – slik det gjøres i dag?

Vi ser at politiske partier i disse dager sender høringssvar på «helsebaronenes» strategidokument 2025? Når har velgerne bestemt at politikere skal opptre som lobbyister? Er det ikke slik at det er politikere som skal bestemme i et demokrati? Politikernes oppgave bør og skal være å sikre alle innbyggerne trygge gode helsetjenester på likeverdige vilkår, og sikre helsetjenester ut fra forsvars- og beredskapshensyn for hele landet!
Det er vel få (eller ingen) som mener noe annet enn at ansvaret for sykehusene og dets tjenester må tilligge staten å forvalte, men foretaksmodellen viser til det fulle og hele å være overmoden for skroting. I hvert fall om man skal motvirke markedsliberalismens privatiseringsiver, hvor privat profitt teller mer enn befolkningens behov for helsetjenester.
Jeg har problemer med å se de store samfunnsmessige fordelene med ett felles Hedmark/Oppland sykehus fremfor de mange fordelene dagens sykehusstruktur har!

Her er mitt tre minutters innlegg i debatten om landbruksmeldinga i går. (Alt for kort tid! :-) Meldinga er bred og dekker flere viktige områder derfor var det naturlig at jeg som SPs repr i KUF-komiteen fokuserte på kunnskapens betydning for framtidas landbruk.

President,
Senterpartiet sitt program slår fast at den viktigste oppgaven for norsk landbruk er å produsere trygg og ren mat og gjennom dette sikre at Norge tar sin del av ansvaret for internasjonal matvaresikkerhet.
Programmet sier også at Norge har en plikt til å utnytte arealressursene våre for å styrke matproduksjonen i en verden med en økende befolkning. Denne meldinga legger grunnlaget for å nå disse målene.

Skal vi kunne nå et mål om økt produksjon av mat og øke selvforsyningsgraden er inntektsmulighetene for bonden selvfølgelig svært viktig. Ingen produserer mat bare fordi en synes det er artig. Bønder må se at den innsatsen de yter, kaster av seg i form av inntekt.

Mye av inntektsmulighetene ligger i utformingen av jordbruksavtalen – og at vi i det hele tatt HAR mulighet for en jordbruksavtale. I tillegg til flere andre faktorer er bondens egen fagkunnskap viktig når det gjelder mulighet for inntekt, og til sjuende og sist må også de som skal kjøpe mat i et høgkostland betale for det den koster.

President, siden jeg sitter i Kirke, utdannings og forskningskomiteen vil jeg gjerne jeg løfte fram betydningen kunnskap og kompetanse også har for landbruket og for inntektsmulighetene.
For å nå et mål om økt produksjon sier meldinga at ”det er behov for dyktige bønder, god driftsledelse og god agronomisk kompetanse” (s.16)

Å skape motivasjon hos ungdom på vei inn i næringa er viktig. Et framtidig yrke der du jobber mye for lite inntekt er ikke motiverende. Men et yrke som er verdsatt i allmennheten og som premierer kvalitet og innsats vil appellere. Felleskjøpets siste reklame er i så måte et godt, morsomt og enkelt eksempel på at vi både besitter og trenger ulik kompetanse.

President, alle bønder er unike. Det betyr også at de er svært forskjellige. Ingen er ”gjennomsnittlig”. En bonde like forskjellige som vi som sitter i denne salen. Vi har ulik kompetanse, vi jobber på forskjellig måte og vi bruker ulik tid på ulike saker og vi oppnår ulike resultat. noen oppnår mye, noen oppnår lite og er fornøyd med det.

En bonde med 150 tonn i melkevkote kan tjene mye mer enn en annen bonde med 150 tonn selv om tilskuddene kan være de samme. Det er mange forhold som spiller inn, også bondens kunnskap om sitt fag. Jeg er glad for at landbruksmeldinga fokuserer så sterkt på kunnskap. Ikke bare hos den enkelte produsent, men også i næringsmiddelindustri og hos rådgivere, byråkrati og innenfor forskningen. Det er nødvendig for et bærekraftig landbruk i framtida.

Og her var tida ute, og jeg måtte på Kirkemøtet, men hvis jeg hadde hatt anledning til å være i salen skulle jeg tatt med resten i et innlegg litt senere i debatten:

Meldinga viser på en god måte de store oppgavene og de store mulighetene som ligger i å ta en grønn utdanning. Og President, rekrutteringen skjer allerede i barne- og ungdomsskolen. Da må mulighetene synliggjøres på en god måte tidlig.

Det har vært utfordrende med rekruttering til Naturbruksskolene. Meldinga signaliserer at en vil gjøre forsøk med fagbrev som sluttkompetanse. Jeg er også veldig glad for at en felles komite ønsker at fylkeskommunene gis mulighet for å tilby kombinert opplæring i naturbruk- og studiekompetansefag etter modell av TAF-ordningen (Tekniske og allmenne fag) Dette tror jeg vil bli svært godt mottatt ute og jeg tror det vil gi flere av naturbruksskolene en enda sterkere mulighet til å være en mer praktisk rettet utklekkingsanstalt for høgere utdanning.

President, det er utålmodighet i landbruket for å få anerkjennelse og betalt for innsatsen som legges ned for å produsere trygg og god mat i et landbruk i hele landet. En forutsetning for å nå målene som er satt gjøres gjennom å opprettholde jordbruksavtalen, sikre god inntektutvikling, et fortsatt sterkt importvern, og økt kunnskap.

Han ser ut vinduet
Smårutete landsbyidyll
Mens tiden går
Saktere enn klokka
Kommer hun ikke snart?

Han retter på duken
Brodert landsbyidyll
Børster og fikler
Mens tiden går
Kommer hun ikke snart?

Han rører i grytene
Tresleiv etter farmor
Godt brukt landsbyidyll
God å holde i
Tikk, tikk
Kan hun virkelig ikke komme snart?

Han åpner ei flaske vin
Grand cru 2005
God å drukne i
Mens klokka går
Saktere enn tiden
Gud, send henne til meg snart!

………….

Han stuper i seng
Brodert landsbyidyll
Ferdig drukna
Går klokka jevnt
Mot dommens dag
Mens livsløgnen lever..

Trygg trafikk synes å ha dratt en kontroversiell konklusjon når det foreslås å la 17-åringer få kjøre bil alene for å skaffe seg mer erfaring. Men det er ikke sikkert forslaget er så kontroversielt som det ser ut til.

Det er en kjensgjerning at de fleste såkalte ungdomsulykkene har en del fellestrekk. Flertallet av de mest alvorlige ungdomsulykkene skjer på nattetid mellom fredag og søndag. Det er som regel unge passasjerer involvert, og føreren er ung og uerfaren. Manglende førerdyktighet og høy fart er en utbredt og ofte dødelig kombinasjon. Ofte er det også alkohol inne i bildet, og utrolig nok viser tallenes klare tale at 8 av 10 ungdommer som har blitt drept i en trafikkulykke ikke har brukt bilbelte. (Over halvparten hadde overlevd hvis de hadde gjort det.)

Det er flere som har foreslått å legge restriksjoner på de yngste førerne den første perioden de har førerkort for om mulig å kunne redusere omfanget av problemet. Tanken er at de unge førerne skal ha mer erfaring før de får lov til å utsette seg for de faktorene som til sammen utgjør den største risikoen. Det er liten grunn til å tvile på at det ville virke. Det har imidlertid blitt møtt med sterk motstand, fordi det innebærer innskrenkninger i det de fleste anser som sin personlige frihet.

Genistreket til Trygg trafikk ligger i at de ikke egentlig foreslår en innskrenkning i friheten, men tvert imot øker friheten, ved at de foreslår at man får førerrett tidligere, men da riktignok under visse forutsetninger. Det skal være forbud mot å kjøre mellom klokka 23 og 06, det skal være forbudt å ha med passasjerer under 25 år og det skal være totalforbud mot mobil under kjøring.

Det er verdt å merke seg at det er nettopp restriksjonene som vil ha effekt, siden restriksjonene fører til at man skaffer seg sårt tiltrengt erfaring uten at de største risikofaktorene er til stede. Om disse restriksjonene trer inn fra 17, 17,5 eller 18 års alder har neppe den største betydningen. Men forslaget er nok mer spiselig når det ikke innebærer innføring av restriksjoner på en førerrett som finnes fra før, men derimot som en forutsetning for å oppnå førerrett tidligere. På den måten oppnår man å begrense risikoen den første tiden, uten at det nødvendigvis oppleves som utilbørlig inngripen i ens personlige frihet.

Det er vanskeligere å forstå hva som ligger bak kravet om minst 100 timer øvelseskjøring. Det er riktignok slik at manglende førerdyktighet er en vesentlig faktor ved ungdomsulykker. Men hvis målet er å øke førerdyktigheten er det snarere på tide å øke kvaliteten på den øvelseskjøringen som skjer, fremfor å bruke enda mer ressurser på å øke omfanget blant elever og ledsagere som ikke er motivert for det selv. For at øvelseskjøring skal være effektivt er det en fordel å ha både en elev og en ledsager som er motiverte for å øvelseskjøre. En elev og en ledsager som må overtales eller overbevises om at det er lurt å øvelseskjøre er i prinsippet et dårlig utgangspunkt.

Det viktigste er likevel at eleven allerede har lært det man skal øve på, og behersker det man skal øve på ganske bra. (Det er derfor det kalles mengdetrening). Det største paradokset i trafikkopplæringen er at mens all annen undervisning er basert på at man skal lære først og øve etterpå er det i trafikkopplæringen en utbredt praksis at man øver først og lærer etterpå. Siden det viktigste man oppnår ved å øve er automatisering av handlinger, ender mange unge opp med å bli veldig rutinerte på automatiserte handlinger som ikke er ønskelige; handlinger som gir dårlig trafikkavvikling, handlinger som forurenser unødig, handlinger som gir dårlig samhandling og handlinger som er direkte farlige.

Dette bidrar ikke til økt førerdyktighet. Et slikt tiltak må derfor ikke blandes sammen med flere famlende forsøk på å stimulere til økt øvelseskjøring, men være tilgjengelig for alle som ønsker det. Skal forslaget ha noe for seg må det innebære at man avlegger og består full førerprøve, med samme krav til opplæring som alle andre. Hvis det er om å gjøre å få mer nytte av privat øvelseskjøring må man heller stimulere til å få undervisning ved en anerkjent trafikkskole først, og så øve mye på det man har lært etterpå. Da kan man endelig kanskje begynne å øve på det man har lært i stedet for å øve på ting man ikke kan.

Så er kaoset fullkomment. Vi har fått to sakkyndige rapporter i saken mot Anders Behring Breivik med motsatte konklusjoner. Debatten går på nettavisene og i sosiale medier som Twitter og Facebook. Litt enkelt sagt er kommentarene ofte et svar på spørsmålet; hva føler du nå? 

Overlevende, psykiatere, kommentatorer, advokater, pårørende, det ser ut som om hele  verden bør ha en mening om rapportene og om drapsmaskinen Behring Breiviks psykiske helse. Hvem har rett og hvem tar feil? Er du overrasket? Kan man være tilregnelig under planleggingen og utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Mange spørsmål og spekulasjoner kommer opp. For noen har brikker i dag falt på plass, for andre er dagen symbolet på mistillit til psykiatrien. 

Redaktørene i avisene gnir seg i hendene, nå blir det jammen spennende fremover! Alle vet jo at han er skyldig, så om han er tilregnelig eller ikke blir selve essensen i saken. Det kommer til å avgjøre om han får fengselstraff og  forvaring eller om han blir overført psykiatrien. Jeg er helt enig i at det er viktig. Men fortjener spørsmålet virkelig den plassen vi nå ser? Er det ikke mange andre ting som er minst like viktig? Jeg mener det og skal nevne noen. Bruk av sakkyndigrapporter i retten. Jeg forventer en grundig vurdering av dette i etterkant av saken mot Behring Breivik. Noe annet vil være en forsømmelse. Hvordan kan vi sikre både de fornærmede og gjerningsmannens interesser i en sak som er så eksponert som denne? Hvordan vi kan ivareta rettstatens prinsipper om bevisføring? Er det riktig med filmforbud fra rettsaken? Hvordan går det med oppfølgingen av de skadde og familiene deres ute i kommunene? Hvor mange psykisk syke i fengslene finnes det? Får de den medisinske hjelpen de skal ha eller legges de for ofte i remmer? Har vi riktig straffenivå og tror vi fortsatt på rehabilitering? Jeg gjør det. Men møter meg selv i døra når jeg samtidig håper Behring Breivik aldri slipper ut igjen. Et stort dilemma for oss alle tror jeg. Dette er noen eksempler på andre temaer enn psykiatrirapportene som jeg mener er viktig.

Jeg innser at jeg allerede før rettsaken starter er blitt grundig lei. Lei av å våkne til radionyhetene om Behring Breivik, lei av å se side opp og side ned i avisene hver bidige dag. Lei av at gamle nyheter og vinklinger resirkuleres og presenteres på nytt og på nytt. Lei av nyhetene om det som ikke lenger er en nyhet, men som gang på gang presenteres som det. Lei av at han som tok 77 menneskeliv på sin makabre tokt den 22/7 nesten blir dyrket som en kultfigur. 

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget har blitt som dem som nå unyansert kritiserer mediene uten eksempler. Som en som mener mediene har en viktig rolle og en rettmessig plass i 22/7-saken, liker jeg det dårlig. Jeg synes det er trist at det har blitt slik. Derfor ber jeg journalister, kommentarer og andre mediefolk sporenstreks om unnskyldning. De fleste av dere har både hode, hjerte og er i stand til å bruke begge deler samtidig. Det har jeg selv erfart etter 22/7. Det er bare blitt for mange “nyhetssaker” i jakten på et godt case. Men jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det.  Derfor trekker jeg pusten, tar en slurk kaffe og ser nå virkelig frem til en sommer med pause fra Anders Behring Brevik.